Bedragersyndromet, eller imposter syndrome på engelsk, ble først beskrevet av de amerikanske psykologene Pauline R. Clance og Suzanne A. Imes i en forskningsartikkel i 1978. De uttalte at "til tross for fremragende akademiske og profesjonelle prestasjoner, fortsetter kvinner som opplever bedragerfenomenet å tro at de virkelig ikke er smarte og har lurt alle som tror noe annet". Senere forskning de foretok seg, pekte på at det slett ikke kun gjelder kvinner, men finnes hos begge kjønn og i alle samfunnslag.
En iboende redsel for å bli avslørt
Bedragersyndromet gjør altså at du går rundt med en frykt for å bli avslørt som inkompetent, som en bedrager, selv om ingen av resultatene du har oppnådd eller tilbakemeldingene du har fått, skulle tilsi dette. Det får deg til å diskvalifisere dine egne gode prestasjoner, du skylder heller på flaks eller tilfeldigheter og tenker at de ikke teller. I stedet dveler du ved dine feil. Slik opprettholdes negative antakelser om deg selv, antagelser som at du egentlig ikke er god nok, oppgaven du fikk A på var jo så lett, men neste gang, stryker du.
Gir behov for å kompensere
Det er jo ikke noe galt i å jobbe hardt. Problemet oppstår når du bruker mye tid på å kompensere for din manglende trygghet. At du nesten alltid jobber overtid, ikke tillater deg å ta fridager, eller ikke klarer å nedprioritere noen oppgaver. At selv om oppgaven du forbereder ikke er så omfattende, jobber du med den som om det skulle være ditt Opus Magnum.
Ond sirkel
Selv om bedragersyndromet får deg til å jobbe hardt, koster det deg ofte I form av konstant stress og engstelse. Det gjør deg til en overyter, du jobber hardere enn nødvendig, for å unngå å bli avslørt. Dette fører til en ond sirkel, hvor du lett kan tenke at den eneste grunnen til at du fikk A på presentasjonen, var fordi du jobbet hele natta.
Kan få deg til å unngå
Å tenke at du står i fare for å bli avslørt, kan få deg til å unngå situasjoner hvor dette kan skje, slik som å delta aktivt på seminargrupper, møter og forelesninger. Det kan overtale deg til å si nei til en spennende mulighet på jobb.
Jo flinkere jo verre?
Bedragersyndromet gjør deg dårlig til å objektivt vurdere dine egne prestasjoner. For noen øker det i takt med oppnådd suksess; jo bedre du gjør det, jo bedre tilbakemeldingene er, jo sikrere blir du på at snart rakner alt. At du i grunn egentlig kun er en avsløring unna et liv uten karriere, uten mulighet til å ta opp banklån, sosialt fordømt. Slik frykt fører ofte med seg søvnproblemer, stress og/eller sterk eksamensangst.
Bedragersyndromet hos studenter
Som student skal du formidle ny kunnskap du ennå ikke har tilegnet deg. Du har jo bare lest noe alle andre kan ha lest, ikke sittet og forsket og eier ikke stoffet. I tillegg er du i mange nye situasjoner, nye medstudenter, seminargrupper, forelesninger - ikke den gamle trygge klassen der du hadde en avklart rolle. Studentlivet gir i så måte god grobunn for bedragersyndromet.
5 råd til å bekjempe bedragersyndromet
- Det første steget for å bekjempe bedragersyndromet er å identifisere at du har det. Tenk gjennom hvilket syn du har på deg selv? Er du verdifull selv om du ikke presterer godt? Må du være perfekt for at andre skal akseptere deg? Setter du høyere krav til deg selv enn du setter til andre?
- Prøv deg forsiktig frem. Velg deg ut en oppgave som du skal forberede helt middels, eller ta noe på sparket. Husk at frykten du eventuell måtte føle, ikke er et tegn på at du er truet.
- Forsøk å ikke sammenligne deg med andre. Du vil alltid kunne finne noen som jobber hardere enn deg, ordlegger seg bedre enn deg. Men så vet du jo ikke hvordan de har det.
- Fortell en venn hvordan du har det. Irrasjonelle tanker blir mer sanne når de er skjult.
- Lag en oversikt over hva du har fått til så langt i livet. Hvordan ser det ut? Kan du finne beviser for kompetanse der?
Her kan du høre studentene i podcasten På helsa Løs snakke om bedragersyndromet