Når det er vanskelig å ha kontakt med familiemedlemmer
Spørsmål
har det ganske vanskelig med familien min nå og kjenner på ting som jeg bare ikke synes er greit lenger og som jeg ikke gidder å godta. har kuttet kontakt med mor i sommer forid jeg føler at hun ikke kalrrr å høre på det jeg sier til henne og får alt til å handle om henne og går helt i offerrolle. Jeg hadde tenkt en liten pause (vi snakket med psykiater) der målet var at hun skulle gi meg space og så skulle jeg selv ta kontakt når jeg ville. Det har hun overhodet ikke gjort og jeg merker bare at jeg får blir mer og mer skuffet over hvordan hun har vært som mor. Så sluttet jeg nylig å snakke med søsteren min fordi hun skriker alltid til meg, alt blir krangling og hun klarer ikke overhodet å se min side. Jeg kjenner at dette er riktig, og mye bedre for min psykiske helse (har ADHD og slitt mye med angst). Det er bare litt trist og kjennes litt ensomt. Kan snakke med pappa, men han skjønner liksom ikke alt heller. Har før vært redd for at folk skulle dø, og derfor ikke turt å ha avstand.
Så fint at du tar kontakt med Studenter spør i en situasjon som høres både vond og krevende ut. Det er helt forståelig at du kjenner på sorg og ensomhet, og det har nok krevd mye tid og krefter å komme frem til denne avgjørelsen. Samtidig er det godt å høre at du nå våger å lytte til deg selv og tar valg for å passe på din egen psykiske helse.
Grensesetting når du lever med ADHD og angst
Å være en del av en familie skal helst gi støtte og trygghet i hverdagen. Når relasjoner i stedet preges av krangling, ansvarsfraskrivelse og manglende respekt for grenser, er det naturlig å bli skuffet og sliten. Når du i tillegg lever med ADHD og angst, er det ekstra fint å høre at du skjermer deg selv, så ikke konflikter og uforutsigbarhet tapper deg for energi.
Sorg, ensomhet og frykt for å miste noen
Det er veldig vanlig at det å sette tydelige grenser fører til en følelse av tomhet og ensomhet, selv når man vet at valget er riktig. Du nevner også at du tidligere har vært redd for at noen skal dø, og derfor ikke har turt å ta avstand. Det er en tung bekymring å bære på. En hjelpsom tanke kan være at det å ta en pause akkurat nå handler om å ivareta deg selv her og nå – ikke at du tar et endelig valg for resten av livet. Hvis situasjonen endrer seg, og du en gang opplever at det er trygt og godt for deg å gjenoppta kontakten, har du full frihet til å justere grensene dine da.
Ansvarsfordeling i familien
Husk at du først og fremst har et ansvar for å ta vare på deg selv og din egen helse. De andre voksne i familien din har ansvaret for sine egne følelser, reaksjoner og hvordan de velger å håndtere sin egen hverdag. Du trenger ikke bære ansvaret for at de skal ha det bra på bekostning av deg selv.
Hvor du kan finne støtte videre
Når vi ikke får nødvendig omsorg og forståelse i familiene våre, er det viktig å hente støtte andre steder:
- Andre ressurspersoner: Vurder om det kan være andre i nettverket rundt deg som kan gi deg opplevelsen av tilhørighet og et fellesskap. Dette kan være venner, medstudenter eller studentorganisasjoner. Og selv om pappaen din ikke forstår alt, kan det være fint å holde fast ved det som faktisk fungerer i relasjonen deres.
- Snakk med en fagperson: Som student er du velkommen til å ta kontakt med din studentsamskipnad. Her kan du få hjelp og støtte fra en samtaleterapeut til å bearbeide det som har vært, sortere tanker og håndtere ensomheten du kjenner på.
Jeg ønsker deg masse lykke til i den tøffe prosessen du står i, og heier på at du tar vare på deg selv ❤️
Vennlig hilsen Familieterapeuten
Kommentarer
Opprett bruker / logg innIngen kommentarer ennå. Bli den første til å skrive!
Del gjerne din mening, erfaringer, og støtte til andre her.
Kommentarer forhåndsgodkjennes, se .
Ønsker du svar fra en fagperson? Send inn eget spørsmål.
Finner du ikke det du leter etter?
Send inn spørsmålet ditt anonymt. Du får svar fra en fagperson, vanligvis innen et par dager.
Spør anonymt











