Vanskelig overgang til studielivet

Det høres ut som du står i en krevende overgang. Det du beskriver med uro, tristhet og ensomhet etter den første tiden på studiet, er forståelige reaksjoner når mye endrer seg på en gang. Jeg får inntrykk av at du både prøver veldig hardt og kjenner deg ganske alene i det. Det gir mening at savnet etter trygghet og nettverk blir tydeligere når hverdagen begynner å falle på plass.

Jeg vil samtidig oppmuntre deg til å ta disse signalene på alvor, særlig med tanke på det du forteller om tidligere psykiske helseutfordringer og bipolar lidelse. Det er positivt at du er så oppmerksom på hvordan du har det. Mange opplever at det er lettere å håndtere slike perioder når de søker støtte tidlig, enten gjennom fastlege, studenthelsetjenesten eller andre personer de har tillit til.

Mange studenter opplever at det første halve året er det tøffeste. Det tar tid å finne sin plass, og det er lett å tro at "alle andre får det til", men det stemmer sjelden.

Du skriver at du savner sikkerhetsnettet ditt og synes det er vanskelig å fortelle andre at livet føles tungt. Kanskje kan du utfordre deg selv til å dele litt av dette med én person du har tillit til, i stedet for å bære det alene.

Jeg vil også anbefale at du prøver å holde på gode rutiner rundt søvn, mat og aktivitet, og senker kravene til deg selv litt i denne perioden.