Jeg har det jo bra?

Da jeg flyttet hjemmefra for å studere, var jeg spent. Jeg gledet meg til nye mennesker, nye opplevelser og mer frihet. Jeg gledet meg til å bli kjent med byen, finne mine egne steder og skape et liv som var mitt.

Og jeg har faktisk fått mye av det jeg gledet meg til.

Jeg har fått nye venner. Jeg har opplevd ting jeg aldri ville opplevd hjemme. Det har vært sene kvelder, spontane turer, kafébesøk, fester og masse latter. Jeg har fått nye impulser og møtt mennesker med helt andre erfaringer enn mine egne.

Likevel kan jeg plutselig sitte på bussen hjem fra universitetet og kjenne det. At jeg savner hjemme.

Og da kommer den litt rare tanken: Men jeg har det jo bra her. Hvorfor lengter jeg da hjem?

Det er de små tingene jeg savner

Når jeg sier at jeg savner hjem, handler det ikke nødvendigvis om selve stedet. Det er menneskene jeg savner.

Jeg savner å kunne stikke innom familien uten å planlegge det flere dager i forveien. Jeg savner å kjenne rutinene. Jeg savner de samme gamle vitsene, de trygge samtalene og menneskene som kjenner meg uten at jeg trenger å forklare så mye.

Jeg savner også de helt hverdagslige tingene. En kjøretur uten noe spesielt mål. En kaffe med en venn jeg har kjent lenge. Å komme hjem og vite at noen jeg er glad i er i rommet ved siden av. Det er rart hvordan man kan begynne å sette pris på ting man nesten ikke la merke til før man flyttet.

Man trenger ikke velge mellom hjemme og borte

Noe av det vanskeligste med å flytte hjemmefra, synes jeg, er følelsen av at man må velge. Hvis jeg savner hjemme, betyr det da at jeg egentlig ikke trives her?

Hvis jeg gleder meg mer til å reise hjem enn til en helg med venner i studiebyen, betyr det at jeg har valgt feil?

Jeg tror ikke det.

Jeg tror vi kan ha flere hjem. Vi kan være skikkelig glade i livet vi har skapt et nytt sted, samtidig som vi har et sterkt forhold til stedet vi kommer fra.

De nye vennene mine erstatter ikke de gamle. De nye opplevelsene erstatter ikke minnene hjemme. Og det at jeg trives i byen betyr ikke at jeg må slutte å lengte etter hjemme.

Kanskje det egentlig bare betyr at jeg har vært heldig nok til å ha flere steder jeg føler meg hjemme.

Det er lov å lengte

Jeg har derfor prøvd å slutte å se på hjemlengsel som noe negativt.

Når jeg savner familien, sender jeg en melding. Når jeg savner vennene mine, ringer jeg dem. Og når jeg har mulighet, reiser jeg hjem.

Samtidig prøver jeg å være til stede der jeg er. For selv om jeg lengter hjem, vil jeg ikke gå glipp av livet i studiebyen.

For det er kanskje dette som er litt av poenget med å flytte hjemmefra. Man skal ikke slutte å være den man var hjemme. Man skal få lov til å ta med seg det man kommer fra, samtidig som man får oppdage hvem man blir når man står litt mer på egne bein.

Så til deg som sitter i studiebyen og savner hjemme: Det er helt greit. Du trenger ikke velge mellom å være glad for livet du har nå og å lengte etter livet du hadde før.

Du kan savne hjem og samtidig ha det fantastisk der du er.

Kanskje hjemlengsel ikke betyr at du vil tilbake. Kanskje det bare betyr at du har et sted, og mennesker, som alltid vil være ditt hjem, uansett hvor du er