Hvorfor savner jeg omsorg og trøst?

Behov for omsorg og trøst

Behovet for omsorg og trøst er et grunnleggende behov som ligger nedarvet i alle mennesker. Et spebarn er helt avhengig av omsorg og trøst for å klare seg i verden, og for å utvikle egen kapasitet til å regulere egne følelser. Når barnet blir trøstet når det gråter, lærer hen at dets følelser er viktige, og internaliserer en følelse av at "jeg har en verdi og jeg er verdt å bli trøstet". Som spebarn har man ikke et verbalt språk for det som skjer, men man erfarer kroppslig og følelsesmessig at man er verdt å bli passet på.

Dersom man som barn aldri blir tilstrekkelig møtt på disse behovene, kan det kjennes som om savnet etter omsorg og trøst kjennes umettelig, også opp i voksen alder. Dersom man har hatt gode nok omsorgsgivere, vil behovet for omsorg og trøst antagelig ikke kjennes like påtrengende i voksen alder, fordi behovet ble mettet som barn. Men det kan allikevel kjennes godt som voksen å motta omsorg fra andre, og spesielt dersom man opplever en krevende livsfase. Vi er alle mennesker, og mennesker trenger støtte i hverandre.

Fortjener jeg omsorg?

Du skriver at du ikke føler du fortjener at andre er snille mot deg, og at du ofte tar avstand når du føler det blir for nært. Det høres vanskelig ut å ha det slik. Jeg vet ikke om du har erfaringer med at relasjoner er blitt krevende når de er blitt for nære. I så fall er det forståelig at du kan bli skeptisk. Samtidig er det slik at man også kan gå glipp av de gode relasjonene, dersom man holder andre mennesker på avstand.

Alle mennesker har en verdi, også du, og jeg tenker du fortjener omsorg og trøst like mye som alle andre. Håper dette kan være til trøst for deg.